Vi har hatt bankkriser i Norge nesten like lenge som vi har hatt banker. I perioden mellom 1847 og 1928 oppsto de omtrent hvert tiår: 1847, 1857, 1864, 1880–1890, 1899–1905 og 1920–1928. Etter låneveksten som fulgte dereguleringene på 1980-tallet, med bokførte tap for norske banker på 76 milliarder kroner, overtok staten aksjene i landets tre største forretningsbanker – DNB, Fokus Bank og Kreditkassen. 

Finanskrisen 2008

Høsten 2008 ble Norge igjen rammet av en alvorlig finanskrise, da kollapsen i den amerikanske investeringsbanken Lehman Brothers spredte seg til det meste av verdens banker.

Viktigst av tiltakene her i oljelandet ble det såkalte "gullkortet" fra Staten: Bankene leverer inn boliglånene sine i bytte mot norske statsobligasjoner fra Norges Bank. Disse kan bankene selge for å skaffe seg penger.

Bankenes sikringsfond 

Vi har tatt en prat med Stig Helberg som er administrerende direktør for Bankenes sikringsfond for å  høre hva han sier:

Bankenes sikringsfond administrerer innskuddsgarantiordningen og forvalter midlene i innskuddsgarantifondet. Myndighetene gir rammeverket, og medlemsbankene på sin side betaler inn årlige bidrag og finansierer fondet. Ordningen kan sies å være solidarisk: "En for alle, alle for en" - næringen står sammen last og brast i ordningen.

Hva skjer om en bank skulle få problemer?

Regelverket deler oppfølgingen i ulike faser etter alvorlighetsgraden. Bankenes sikringsfond har anledning til å bidra for å unngå at en medlemsbank blir kriserammet, men blir en bank kriserammet så legger lovverket tydelige føringer for løpet videre. Skulle for eksempel Finanstilsynet eller banken selv mene at forpliktelsene er større enn eiendelene så skal banken defineres som "kriserammet, forklarer Stig.

Finansdepartementet vil etter tilråding fra Finanstilsynet vurdere om hele eller deler av virksomheten skal videreføres, eller ikke, og om det går utover kritiske samfunnsfunksjoner eller kan skape uheldige dominoeffekter, som en konkurs i DNB kunne gitt i 1991. Man ser også om det finnes private tiltak (f.eks. tilførsel av aksjekapital) som gjør at banken kan komme ut av situasjonen.

Dersom bankens virksomhet påvirker allmenne interesser, så skal den krisehåndteres. Det kan bety at den overføres til annen bank eller en såkalt intern oppkapitalisering ("bail-in" (aksjonærene og kreditorene, og ikke myndighetene, skal dekke tapet) vs."bail-out") I så fall skrives verdiene ned, og gjeld kan konverteres til aksjekapital, i.h.t. kreditorrekkefølgen.

Finansdepartementet kan alternativt ta beslutning om avvikling av banken.

Stig Helberg:

- Ved avvikling vil et administrasjonsstyre etableres for banken som sikrer at kreditorene ivaretas best mulig. Rekkefølgen blant de usikrede kreditorene er slik:

Administrasjonsstyret får dekket sine kostnader først. Så skal pensjon, lønn, skatt, og avgiftene til Staten dekkes. Deretter dekkes garantere innskudd. Disse innskuddskundene har da allerede mottatt sine innskudd fra Bankenes sikringsfond, slik at det er Bankenes sikringsfond som overtar deres plass i kreditorrekken.

Innskudd utover 2 millioner fra fysiske personer og små og mellomstore bedrifter skal så dekkes, det vil si at de dekkes før eventuelle andre usikrede kreditorer som for eksempel obligasjonseiere. 

Bankkrisen 2008

I 2008 fikk islandske Glitnir Bank likviditetsutfordringer. Etter at Bankenes sikringsfond ga et likviditetslån til banken på 5 mrd. kroner ble banken kjøpt av et sparebank-konsortium, og ingen innskytere ble påført tap. Her sikret dermed Bankenes sikringsfond innskuddskundene ved å bidra til videre drift.

Kaupthing (også islandsk) var en filial, og medlem av både sikringsfondet i hjemlandet, og medlem av det norske sikringsfondet. Men da banken fikk problemer i 2008 og satt under offentlig administrasjon, så slet Norge med å få kontakt med ansvarlige i det islandske finansdepartementet som etter evne skulle bistå en finanssektor i eksplosiv kriseberedskap. Finansdepartementet bestemte derfor etter en stund at Norge skulle forskuttere det islendingene egentlig skulle ha dekket, og slik ble det. Totalt ble om lag 1,1 milliarder kroner utbetalt til innskyterne i banken.

På Island ble innskytere i Kaupthing dekket med kr. 167 000 (NOK) av det lokale sikringsfondet, mens i Norge ble innskuddene sikret med opp til 2 mill.

Også under vår egen bankkrise i 1988-1993 ble det tydelig at kontinentet og Norge hadde forskjellige prioriteringer under redningsaksjonen. Mens aksjonærene tapte alt i Kreditkassen og Fokus Bank, tapte DNB først 90% av aksjekapitalen i 1991, og så resten i 1993. Men innskuddene ble sikret (Norges Bank: "ingen innskytere tapte noe av innskuddene sine under den norske bankkrisen fra 1988-1993"), og Statens fremtidige interesser ble trygget ved overtagelsen av eierskapet i bankene. Da krisen var over og bankene igjen ble børsnotert, hadde Staten tjent langt mer enn den hadde tapt (i overkant av 50 MRD NOK).

Heller ikke i Oslobanken (Forretningsbankenes sikringsfond garanterte i 1993 Oslobankens innskytere mot tap - Norges Banks skriftserie no 48 fra 2015, s. 181) eller i Norion Bank tapte innskytere pengene sine (styret i Forretningsbankenes sikringsfond vedtok i 1989 å garantere alle innskudd uansett beløp - Norges Banks skriftserie no 48 fra 2015, s. 143).

Men i mange europeiske land ble aksjonærer støttet, og det var skattebetalerne som måtte betale for administrasjonens og aksjonærenes risikovillighet.

I Irland var gjelden i de irskeide bankene i 2008-09 over det dobbelte av Irlands BNP, og irske myndigheter tilførte etterhvert bankene kapital tilsvarende rundt 40 prosent av BNP. Myndighetene var engstelige for at bankkrisen ville spre seg og utfordre den finansielle stabiliteten, og både aksjonærer og kreditorer slapp tap. "Too big to fail" syndromet satt ut i praksis.

Krisehåndteringsdirektivet til EU (og Norge)

I etterkant av finanskrisen kom Krisehåndteringsdirektivet til EU (og Norge). Det er utformet slik at det i fremtiden er aksjonærene og ikke skattebetalerne som skal bære tapene når en bank får finansielle problemer.

Var det riktig i 2008 å skjerme kreditorene slik for eksempel irske myndigheter til slutt gjorde? Og hvordan påvirker det risikoen bankenes eiere og kreditorer vil ta i fremtiden?

Daværende visesentralbanksjef Jon Nicolaisen mente i et foredrag i 2015:

• Banker bør ikke berges
• Vi bør ikke berge alle kreditorer
• Vi skal ikke berge aksjonærene
• Samtidig må bankene reguleres
• Vi må stille høye krav til kapital og sørge for at bankene er solide og veldrevne. Det vil redusere risikoen for en systemkrise

Dette er i tråd med prinsippene i EU´s Krisehåndteringsdirektiv.

Med de nye EU-direktivene vil heretter insolvente banker håndteres slik at bankenes kritiske funksjoner føres videre, men uten at bankene nødvendigvis tilføres offentlige midler.

Dermed tar myndighetene over en bank som er insolvent, eller står i fare for å bli insolvent, men uten at aksjonærer og kreditorer berges.

Hva kan du gjøre for å sikre innskuddene dine?

Dersom du eller bedriften din har mer enn 2 mill. kr i en bank? Helberg: "Garantien gjelder 2 mill. inkludert renter pr. innskyter pr. bank. Dersom du har mer enn 2 mill. på konto i en bank og ønsker å være dekket av innskuddsgarantien kan du opprette konto i andre banker og fordele sparepengene."

I Fixrate er diversifiseringen av større innskuddsbeløp på flere banker unnagjort på få minutter.

Men som ovenstående viser så ble det ikke tapt innskuddspenger i Norge verken under bankkrisen 1988-93 (kilde: Norges Banks skriftserie 33/2004) eller under finanskrisen i 2008 ((kilde: Norges Banks skriftserie 48/2015). Og ifølge bankhistoriker Trond Gram så kan det heller ikke dokumenteres tap på innskudd i norske banker under bankkrisene på 1920- og 30-tallet. Så historisk har pengene våre vært trygge i norske banker.

Og finanskrisen for 13 år siden utløste en rekke reguleringer av finansnæringen som først og fremst har hatt som formål å ytterligere redusere sannsynligheten for at banker går konkurs. I 2012 var kravet til ren kjernekapital på 9 %. Per desember 2020 var minimumskravet til ren kjernekapital på 12.5%. Majoriteten av medlemsbankene på Fixrate har en ren kjernekapital på over 17%, altså godt over kravet.

Avstanden mellom tap for en bank og potensielt tap for innskyter har økt de siste årene, og totalt sett er forretnings- og sparebankene i dag svært robuste.

(NB: Optin Bank ble i juni 2021 satt under offentlig administrasjon, etter råd fra Finanstilsynet. Optin Bank er en relativt nystartet bank med begrenset utlånsvirksomhet  (innskudd på 387 millioner kroner og ytt lån på 118 millioner kroner pr. 2020), hovedsakelig rettet mot forbrukslånsmarkedet. Administrasjonsstyret gjennomfører nå avviklingen.)