Tradisjonelt tilbyr bankene tre innskuddsprodukter til bedrifter. Fastrenteinnskudd, innskudd med per-tiden rente og innskudd som er tilknyttet utviklingen i NIBOR. Hvorfor finnes det ulike produkter, og hvilket produkt bør man velge?
De fleste SMB'er har typisk plassert sine penger i innskudd med per-tiden rente eller fastrenteinnskudd. NIBOR-produkter er tradisjonelt forbeholdt de litt større kundene, og blir gjerne ansett som et proff-produkt. Selvsagt finnes det også ulike driftskontoer, men de hopper vi bukk over i dette blogginnlegget.
Dette produktet er mest utbredt, og klin likt det vi er vant til som privatkunder. Du får en gitt rente, og banken kan endre denne med to ukers varsel (lengre varslingsfrist for private kunder). Merk at renten settes av banken, implisitt har banken full kontroll over renten. Når banken setter renten vil de vurdere markedsrenten (som sier noe om forventningene i markedet) og bankens behov for kapital, og setter renten deretter.
De fleste banker tilbyr kundene å låse pengene for en gitt periode, typisk seks eller tolv måneder. Når pengene står på en konto med fastrente er de låst, og som kompensasjon for låsingen får man gjerne litt bedre rente som kunde. På sin side får banken forutsigbarhet, pengene står jo fastlåst i hele avtaleperioden. Etter endt periode har bankene forskjellig praksis. Noen tar kontakt med kunden og tilbyr gjerne en ny avtale med ny rente og ny avtaleperiode, mens andre fjerner bindingen og endrer renten tilsvarende en typisk driftskonto med lavere rente. Når du tegner fastrenteinnskudd vet du ikke om du har gjort en god deal før det har gått en stund. Din rente er låst, og om flytende rente i perioden går opp går du glipp av renteoppgangen, mens om renten går ned slipper du rentenedgangen.
NIBOR er en referanserente (tenk spot) som skal gjenspeile lånerenten mellom bankene (les mer om NIBOR her). Når man inngår en avtale som er knyttet til NIBOR, knytter man kontoen/produktet (lånet eller innskuddet) til pengemarkedsrenten. I tillegg vil man gjerne få en margin. For lån vil marginen være større enn for innskudd. Banken tar risiko, og det koster penger.
Dersom man velger et innskuddsprodukt/plasseringskonto som er knyttet til NIBOR, vil man oppleve at renten varierer mer enn dersom man velger et per-tiden innskudd. NIBOR settes daglig, og typisk vil den variere med noen ørsmå punkter fra dag til dag. Det vil si at kunden med en en niborknyttet plasseringskonto får dagens markedsrente pluss en margin som banken legger på toppen av markedsrenten.
En plasseringskonto med NIBOR-knyttet rente består av to renteelementer. Nibor og marginpåslag.
1. Niborrenten (som også kalles pengemarkedsrenten) justeres daglig og er ment å gjenspeile den prisen bankene betaler seg i mellom når de låner penger fra hverandre.
2. Marginpåslaget er renten/prisen banken betaler i tillegg til niborrenten. Dette kan betraktes som et fast påslag.
En typisk måte å angi pris på en slik konto er slik: Nibor3m + 0,50%, daglig fix.
De fleste bankene som tilbyr denne type plasseringskontoer bruker tre måneders niborrente (NIBOR3M) og beregner denne daglig. Marginpåslaget er fast, men kan endres med god varslingsfrist om markedet og behovet for kapital endrer seg.
Rentekalkulator: Sjekk hvor mye din bedrift kan tjene
De ulike avtalene har ulike egenskaper, og det er vanskelig å si hva som er best uten å ha en glasskule å titte i. Men noe generelt kan likevel sies. La oss tenke en situasjon hvor en kunde ønsker å sette inn 1 million på innskuddskonto. Kunden får tre tilbud fra banken:
1) Per tiden- rente på 0,9%
2) Fastrente på 1% på 12 mnd
3) NIBOR3M + 0,30% (la oss tenke at summen blir 0,9%, altså at NIBOR3M er 0,60%)
I nuet kan det se ut som at fastrenteinnskuddet gir best avkastning. Men fasit vet man jo ikke før om 12 måneder. Både per-tiden renten og NIBOR-innskuddet har variabel rente, og hva som er "best" vil være avhengig markedets fremtidige utvikling. Dersom Norges Bank kommer med renteøkninger vil NIBOR mest sannsynlig stige, og forskjellen mellom renten på fastrenteinnskuddet og NIBOR-innskuddet vil bli mindre - ja kanskje passerer NIBOR-innskuddet fastrenten. Det samme kan skje med per-tiden renten. Hvis banken ser at markedsrenten går opp, bør de jo gi kunden litt mer. Altså kan stigende renter tette "merverdien" kunden fikk da han tegnet fastrenteinnskuddet.
Det er naturlig å tenke at innskuddsprodukter med NIBOR-tilknytning og innskudd med per-tiden rente vil utvikle seg ganske likt. Men det er forskjeller på disse produktene. Et innskuddsprodukt hvor renten bestemmes av utviklingen i NIBOR vil være tett knyttet til markedet. Hvis NIBOR går opp, ja da går renten opp. Hvis NIBOR går ned vil renten gå ned. Når man spør ulike banker om pris med utgangspunkt i NIBOR konkurrerer bankene egentlig bare på marginpåslaget. NIBOR er jo fellesnevner, og er bankuavhengig. Når man tegner et innskuddsprodukt med per-tiden rente vil man også forvente å være tilknyttet pengemarkedet, men for slike produkter er det banken som bestemmer når renten skap opp eller ned. Banken kan holde igjen renten, dvs. det er ikke sikkert de reduserer renten like fort som NIBOR kan falle, og det er ikke sikkert banken setter opp renten like fort som NIBOR kan stige. Banken vil typisk peke på "kortsiktige svingninger", og med bakgrunn i dette unnlate å endre renten.
La oss først titte litt på hvordan dette fungerer for boliglån. Typisk vil forbrukermediene være årvåkne i situasjoner hvor markedsrenten faller mye - da forventer man at bankene skal redusere lånerenten til kunder. De siste årene har markedsrenten falt mye, og vi har kunne lest artikler i fleng som sier at "bankene lurer lånekundene" ved å holde igjen boliglånsrenten. Å si at bankene konsekvent "lurer" kundene er nok litt drøyt. I andre tilfeller, når markedsrenten stiger, har nemlig bankene holdt igjen boliglånsrentene. Altså har kundene fått utsatt høyere lånerente til tross for økt markedsrente. Men disse grepene er gjerne koblet sammen med bankens strategi - dersom banken ønsker å vokse, altså få flere kunder, vil det jo være lurt å gi kundene gode renter i en periode konkurrenter endrer til det negative for kundene.
På innskudd er dansen temmelig lik. Banker som ønsker flere innskytere vil forsøke å gi gode renter, mens banker som flommer over kan være villige til å teste kundene litt, da ved å utsette renteøkninger eller ved å raske på med rentekutt ved fall i markedsrenten.
De som bruker Fixrate vet at man kan plassere penger i to ulike produktkategorier. Innskudd med oppsigelsestid, og fastrenteinnskudd. Fastrenteinnskuddene er enkle å forklare - du binder penger for en gitt periode, og får en gitt rente for perioden. Innskuddene med oppsigelsestid har alle kobling til NIBOR. Hvorfor har Fixrate valgt NIBOR-produkter?
Svaret er egentlig enkelt. Fixrate ønsker å skape et mer transparent marked, hvor det er enkelt å sammenligne produktene. Ettersom alle bankene oppgir pris med utgangspunkt i NIBOR3M (tremåneders pengemarkedsrente) pluss en margin, vil det være enkelt for kundene å sammenligne. Bankene konkurrerer bare på marginen - NIBOR3M er jo gitt. Og om pengemarkedsrenten går opp - ja da går renten til kunden opp. Og samme om pengemarkedsrenten skulle falle. Men for alle kunder - og bankene - vil effekten være lik! Vi mener at det mest "renhårige" er å prise innskuddsproduktene med basis i NIBOR3M. Da slipper man å lure på om banken er en luring, og eventuelle endringer i pengemarkedsrenten slår rett inn i produktet - uten diskusjon.
Kanskje kan man for å skape et godt bilde her se til strømmarkedet og si at produkter koblet til NIBOR3M er å betrakte som en slags "spotpris", mens per-tiden prisede innskudd er å betrakte som en "variabel pris". Ikke godt å være helt sikkert på hva som er "best", men ved å bruke NIBOR-knytning i prisingen vet man hvorfor renten er som den er. Og én annen ting - proffene velger NIBOR-produkter. Neppe uten grunn.
Lykke til i jakten på gode innskuddsrenter!